Det skal flyte
Og når det flyter til et mønster er det bare å hoppe av
For i virvelstrømmen blir man bare dratt i én retning
Man kommer seg ikke bort.
Flyt videre
Et annet sted

Kultursjokk nr.576

Pfortneren er borte i en halvtime uten at noen vet hvor hun er. Systemet er sånn at musikkstudentene er avhengig av portneren for å få nøkkel til rommene, også rommene vi oppbevarer instrumentene på, og har man noe man skal rekke kan det faktisk hende at portneren ikke er der for deg.

Det syns jeg er diva.

Så kommer fagotisten inn i rommet, vi har sittet og ventet klare i ti minutter, med lærer, og han sier ikke sorry en gang, for han hadde planlagt det sånn at han skulle rekke alt på minuttet- hovedinstrumentundervisning frem til punkt klokka seks, så rett på kvintettprøve.

Det syns jeg er diva.

I butikken er de ikke lært opp til at de skal være der for kundene, hyggelige og vennlige, på matbutikken opplever jeg ikke alltid et hei engang. På stamkneipen viser servitøren alltid hvor utrolig slitsomt det er, når vi kommer hele gjengen og skal drikke og spise, i stedet for å prise seg lykkelig over at vi i det hele tatt kommer dit og får stedet til å gå rundt.

Det syns jeg er skikkelig diva.

For det koster ikke å være hyggelig, å være medmenneskelig og glemme seg selv et lite sekund. For en divakultur, å være full av seg selv og litt til.

Dum som jeg er....
tenker jeg- hm, rart at jeg ikke har noen muskler i venstre skulder, når jeg fysisk holder opp hornet i over 140 minutter hver dag?
Så titter jeg i speilet.
Der ser jeg at både skulder én og skulder to løfter seg sammen med innpust, men istedet for å gå ned igjen, blir hengene mens jeg truter i hornet.
At jeg holder et over fire kilos instrument med skuldre og rygg og bekken og det som verre er, er ikke bare å omstille på et knips. For når jeg tappert forsøkte å holde hornet bare med armene, endret det forutsetning for hvordan det føltes å ha munnstykket på leppene, luften kommende inn, luften kommende ut, måten å produsere tonene på. Og ikke minst- så utrolig slitsomt det var for armene!
Men veien er riktig, det er bare én måte å få til en forandring på- forandre. Så nå er det ut og løp og strekk og bøy og tøy og bare å slutte å pingle avgårde!
...Av og til skulle jeg ønske jeg var litt mindre nysgjerrig..

Det kleber seg til kroppen
Det er trangt og snart må jeg snappe etter luften
Det kværner
Det vil ingen ende ta og jeg finner ingen løsning

Det må bli å gi opp selvfølgelig

Men det tar tid før likegyldigheten kommer
Den må helt komme av seg selv

Om det litt surrealistiske i løpet av en dag

På vei til skolen går jeg av og til bak en innfødt som har evnen til å ta plass på hele fortauet med bare seg selv. Jeg kommer meg vanskelig forbi, og går i kø, og skal man se lyst på livet kan det jo betraktes som medlidenhet med bilene som også køer avgårde.
Da kommer noe helt surrealistisk igjen, for ved portneren hentes nøkkelen med levende smiley. Det er sant, for at døra skal låses opp etter å ha puttet nøkkelen inn må smilyen smile, så kan man vri om nøkkelen, og smilyen går tilbake til normaltilstand igjen. Som er strekmunn selvfølgelig.
Jeg møter kanskje Inger i gangen etter en formiddagsøkt, og kanskje kommer hun med en kommentar om at hun har 36 ting å gjøre igjen i løpet av dagen.
Midt imellom må man kanskje lufte seg litt, men samvittigheten gnager fort. Når skoledørene er åpne må man bare holde seg i området rundt skolen. Blandt de sykt rosa teppene og trakteriene som skjer i trappeoppgangen.
Og sånn går nå dagan, og sånn er det bare her, og på kvelden kommer vennene og vi spiser gresskar. Ikke et sånn som ser ut som et gresskar da, for de er visst ikke spiselige.

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Men er det ikke sånn at hvis du virkelig vil, hvis du virkelig tror du har noe å komme med, så kan du studere hos hvem som helst?

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Det er å møte seg selv i døra, og måtte svare på spørsmålet- hvorfor gjør jeg dette her?

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

Det er interessant ä studere hvordan han maler sitt bilde. Hvordan han bruker fargekombinasjonene naturlig og hvordan han har et kunstnerisk budskap med sitt bilde. Det er sä klare linjer, det er sä klart utfyllt.
Men ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

For hvordan vil jeg male mitt bilde när jeg har penselen i min händ?

En kunstner er en med en spesiell atmosfäre rundt seg, en som fär plass uten ä mätte kreve, en som inspirerer og gir.
Vi merker det alle när han er her, og vi gir han rom.

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene,
for da mä jeg läre meg ä ta plass.

telefonsamtale

Regnet reddet.
Mistanken om at det var mitt var der
men mest møtte du Usikkerheten i deg selv.
Du sa det høyt og jeg visste det hele tiden.
Du sa det høyt
at du var sjalu.
Så reddet regnet deg.

Takk, Torden.

Sänn er det bare.

"Du mä fä med deg flasset i häret!", sier han med et flir mens han hviler pä steinen og beskuer meg.

"Hva mener du, farfar?" Jeg titter opp fra rakingen.

"Du mä fä med deg alle plommene i riva".

Evig gartner, evig farfar.

"Mobilen igjen, denne nye suttekluten, denne dingsen man bar like tett til kroppen som en pacemaker. Ja, Hilde? Ja... Ja... Ja... Nei, vi trenger ikke kommentere den täpelige uttalelsen för i morgen. Ingen panikk-telefoner fra Frank? Bra. Ikke se pü TV nä, gä og legg deg. God natt."

Fra "Jeg er brödrene Walker", Jan Kjaerstad