Å være gravid i Tyskland

I dette landet må man være autodidakt. Det er kanskje en stor del av at jeg trives her.

Men av og til fär jeg helt krise. For det er ikke alt man kan forstå av seg selv.

Første legebesøk var konstatering om at ja, der er inne er det et levende frø! Veiing, urinprøve, blodprøve og informasjoner til "Mutterpass", et pass man alltid skal ha med seg under svangerskapet. Der står alt om noe skulle skje.

Så fikk jeg et ark med oversikt over det man skal gjennom av undersøkelser, nesten på legespråk, og masse brosjyrer om forskjellige tester man kan ta som ikke er dekket opp av trygdekassen. (Krankenkasse) Aha. Ikke bare ny status, veldig hemmelig, men også forskning på hva man bør ta ekstra og tvungen vitenskapelig nygjerrighet. Det hjalp ikke helt å spørre legen, det skulle være mitt valg.

Mannen ga meg en bok om et konstruert og utvalgt samfunn. Spot on.

I Tyskland har alle jenter Frauenartz, det er her man får prevensjon, og det er ikke så stort og rart og spesielt som å gå til gynekolog. Jeg mener, de samme undersøkelsene blir jo gjort, men det har ikke det fæle gynekolognavnet, og jeg trenger ikke å belønne meg selv for at jeg har satt meg i "stolen", det er liksom helt normalt. Og det er jo, hvis man ikke er mye syk, egentlig den eneste typen legen man trenger.

Ukene gikk, og jeg mistet sjokoladelyst. Digg.

Ny undersøkelse hos Frauenarzt, urinprøve, veiing, og tasting. Joda, alt i orden. Hvilke andre undersøkelser ville jeg ta? Hiv-testen var obligatorisk, og blir klistret inn i mors-passet. Og endelig fikk jeg vite hvilken blodgruppe jeg er! Det har jeg lurt på lenge.

Så nærmet det seg ultralyd-undersøkelsen. Jeg fikk ikke helt følelsen av at det var så vanlig å ta med mannen på disse undersøkelsene, spurte rundt og prøvde å lodde stemningen, og ble enda mer usikker. Alle svarte at "som jeg vil". Og jeg ville jo, men var det greit at mannen skulle ta seg ekstra fri for å bli med? Var det vanlig her? Er det vanlig der?

Det gjorde han ikke, så jeg tok med svigemor!

Jeg var redd for at jeg ikke hadde skjønt alt på tysk og hadde ekstremt lyst til å ha noen der hvis det skulle være sånn at frøet var sykt. Jeg har nemlig en veldig effektiv lege, jeg liker henne, men jeg har ikke følelsen av at jeg har utlendingbonus og kan spørre for mange dumme spørsmål. Og freidig som hun var, spurte svigemor om kjønnet. Man kunne ikke se en dritt. Fosteret viste ryggen til. Fin rygg da. Sammenvokst.

Så da ble det ny time, og den la jeg jo da sånn at mannen kunne bli med! Smart lite frø. Løste allerede en liten foreldrekonflikt.

Siden det har vært offentlig at jeg er gravid har jeg ikke fått et eneste vink fra staten. Ingen som fortalte meg at de her har et system med jordmor og lege, og at det er viktig å få tak i en personlg jordmor som kan ta seg av deg etter fødselen, såkalt etterpleie. Dette blir dekket av trygdekassen, men jordmødrene er jo booket ut til langt ut i desember! Jeg fikk helt hetta da jeg fant ut at jeg ikke hadde skjønt systemet, jeg hadde også lyst på jordmor!

Det løste seg da jeg ringte jordmortelefonen, hun ga meg nummeret til en jordmor, og vi møttes på en kaffe. Uten koffein. Jordmødre altså. Fine mennesker! Min jordmor skal da ikke bli med på fødselen, der er det egne sykehusjormødre, men komme hver dag i to uker etter fødselen og hvis jeg har noe jeg lurer på nå i svangerskapet. Derfor kaffe-date, for det må liksom passe med personlighetene.

For å velge sykehus må man gå på informasjonskvelder for å bli kjent med sykehusene. Vi har et veldig nærme som har fine verdier om at man skal klare det selv, og selv om det er et katolsk sykehus er det ikke sånn at man føder mens man ser på Jesus. Det er heller ikke sånn at barnet automatisk blir døpt eller katolsk av å føde der. Men noen nonner går rundt i gangene, noen kristlige bilder henger på veggene i trappeoppgangen. Personalet blir betalt av staten, og bygningen blir betalt av den katolske kirke, og mannen betaler allikevel kirkeskatt, så da er det vel greit.

Ukene har gått, boksing og tramping og dytting innenfra er skikkelig koselig, og forrige uke var jeg på ny kontroll med sukkertest... Der var det ekstremt høye verdier, og jeg ble sendt videre til Diabetolog. Det er visst sånn at hormoner produserer sukker, og siden jeg ikke hadde passet på i det hele tatt, drukket ca. én liter juice om dagen osv, har kroppen min hatt litt mye sukker å fordøye. Så da ble det sukkerfaste før test hos diabetologen! Stakkars frø. Allerede blitt gjort sukkeravhengig! Hos diabetologen var alt i skjønneste orden, og jeg har hamstret grovbrød og farris, og gleder meg til å kunne skeie ut med en skikkelig søt kveld i fremtiden. Men først skal hun ut. Og det tar jo noen måneder!

Hornspilling

Når du sier ifra til arbeidsgiver at du er gravid, får du øyeblikkelig forbud om å spille. Arbeidsgiveren er redd for å stå til ansvar for skader på fosteret gjennom høy lyd, kveldsarbeid eller stress for moren. Jeg måtte da ha en "Unbedenklichkeitsbescheinigung" fra legen, det er et grønt lys for at jeg er frisk og ikke vil ta skade av å fortsette ä jobbe. Om man har risikosvangerskap er det ikke like lett å få denne attesten. Så jeg gikk til legen da, sa hva jeg trengte, og de lurte på hva som skulle stå. He he he. Joda. Eh. Etter en del telefonsamtaler med kollegaer skjønte jeg at det var vanlig å måtte diktere en sånn attest, det er visst ikke alle arbeidsplasser som trenger den!

Arbeidsgiveren var fornøyd, og jeg kunne fortsette å arbeide- men under visse forbehold. Ingen kvelds-og morgentjenester etter hverandre, nok timer med ro i mellom, forbud mot produksjoner med mye lyd, og egentlig for å være ærlig, som plommen i egget. Her har noen vært på banen og kjempet for fine rettigheter! Og for nok søvn.

Selve spillinga er et eget kapittel, et veldig interessant kapittel syns jeg selv, kanskje jeg skriver om det senere, én ting er i hvert fall sikkert- med hornet blir man aldri utlært!

Hvor går kabelene og skorsteinsluftingsrørene?

Etter enda noen timer i huset prøvde vi å se for oss hva hvortil går til. Et 100 år gammelt hus har i mellomtiden, fra å ha en kullovn i hvert rom, gått til å ha gassovn i hvert rom for så å ha blitt kabla fast i en gass-varmepumpe- for å si det på en litt mindre faglig måte- gått gjennom mange faser av kabelsalat.
I hvilken sjakt går hvilke rør, og vil vi ikke heller rydde opp i sjaktene og få vekk det store eifeltårnet som står på loftet? (Og få masse mer plass!)

Bakgrunn for denne diskusjonen, som ble diskutert høylytt over en schnitzel i Nippes, er at vi har gitt bud på et hus. Det er altså halve delen av det sjenerte huset det er bilde av under. Probleme (-ne), eller utfordringen (-e), er at det er et hus med tre leiligheter, og det vil si tre individuelle løsninger, som vi skal samle sånn:
EG (Erdgeschoss/første etage på norsk): Leieboer.
1. OG (Erste Obergeschoss / Andre etage på norsk): Svigerinne, søstra til Tom.
2. OG und Dachgeschoss und Dach (tredje etage og fjerde etage med skråtak pluss taket): Vi.

Og fjerde etage må renoveres og taket må dekkes på nytt. Dette gir uante muligheter! Vi står litt rådville og prøver å lage en fin planløsning. Og da er det greit å vite hvor hvilket rør er. Sånn at man kan samle skorsteinen i ett av sjaktene og ikke på tre forskjellige steder f.eks.
Men, først av alt, vi har gitt bud!
Jippi!
Fortsettelse følger!

Hei

Bare et lite vink fra tirsdagskvelden, for jeg har frikveld og samboern dirigerer koret sitt, også sitter jeg liksom her alene og ser på baksten som ikke ble sprø. Hm, jeg fulgte da oppskriften? Men godt smaker det!
Jeg tør ikke legge meg, for jeg er redd for å drømme om den fæle boka jeg leste ut for noen timer siden -
'Jeder stirbt für sich allein' av Fallada, som er en alt for god beskrivelse av nazityskland.
Og akkurat her er jeg, i gamle nazityskland, og setter på nrk radio for å ikke føle meg sååå alene.
Etter litt søkings, ser jeg at den boka finnes i en norsk oversettelse- 'den veien du går alene'. Aua, det er desverre basert på en ekte historie.
Jeg legger ut to hyggelige bilder, for optimismens skyld, og skåler med meg selv. Det kan jo være at det ikke er så alt for lenge til han kommer hjem.

 Nei, de er ikke fra Norge, men fra Slovakia og fjellkjeden Tatra, som vi var innom i sommer!

Refleks

Etter å ha hørt på NRK p2 (takk for den appen Torunn!) om refleksdagen i Oslo, begynnte jeg å se meg rundt i Köln, hvordan tilstanden var med tyskerne og refleksen.
Utrolig nok, landet der til og med ikke Autobahnen har lys på seg- nesten ingen går med refleks! De er kjent for å overdrive litt, disse tyskerne, og det gjør de jaggu meg på dette området her også, for det er enten ingen refleks eller en skikkelig stor og fin refleksvest. Men hvem gidder å ha en refleksvest i lomma? Det blir jo alt for stort. Så jeg så meg rundt i butikkene etter en liten refleks for å gi til kjæresten, men det var ingenting å oppdrive. Sjekket på det tyske internettet- bare store refleksvester.
Så nå har jeg altså bestillt ca 20 reflekser fra den norske http://reflexprodukter.no/webshop/, og skal gi til tyske venner og kollegaer!

(refleksdagen 2012, av kunstner Unni Askeland)

Høst

Spasere og holde i en varm hånd,
diskutere og snakke,
ettersmaken av kaffe og ciabatta,
og når vi kommer hjem har vi røde roser i kinnene.

Hobby

Min hobby er å sove. Sånn som nå, ettervirkninger av dager som har vært heftige, både med prøvespill og jobb og øve og snill samboer. Og sånn som jeg kan sove. Jeg blir overraska over meg selv, som ikke føler meg ansvarsløs hvis jeg står opp klokka to. Men det er ingen ny energi i søvnen, den bare pakker inn det som allerede har vært.
Som snø.
Men så kommer de nye dagene. Litt som våren- for energien som kommer helt av seg selv igjen. Og jeg er glad og fascinert over hvordan kroppen og sinnet fungerer.

Sommer 2012

Denne sommern var utrolig bra og faktisk første ordentlige sommern jeg har hatt uten å ha vært på ett eneste spillekurs. Nok å spille hele året rundt kanskje, så hornet forble i koffertrommet på Golfen (se bildet av bilen vi hadde stappa full med saker og ting og ikke minst ordentlige campingstoler!), det tok jo bare opp litt plass. Godt det var et horn og ikke en fiolin i 40 graders varme. Bildene er mest fra Montepulcioano, vi var deretter 3 uker på Sardinia, og det var skikkelig bra. I telt. (føltes ikke fullt så bra ut der og da, men kan man godt gjøre igjen!) Først var det noen dager i hjembyen Køln, og utsikt fra en av verdens mest kjente Dom.

 Vw Golf. Fra Großmutter Schwagers.

Og til slutt- fangsten vi hadde med hjem. (Og gjennom Sveits! Upsups!)

privat

Ikke det at man skal blotte alt, men jeg må bare smile når han kaller meg Søtkjeks!

preludium

Etter 14 dagers jobbing uten en dag pause, der 7 av kveldene var en forestilling/premiere/kammermusikkonsert, nyter jeg den siste fridagen min, den siste av fire på rappen. Jeg har klart å restituere meg og heldigvis gleder jeg meg til å spille med de andre igjen.
For det ble litt kjedelig å øve.
Og jeg som hadde gledet meg sånn til å øve igjen! Sånn er det, uforutsigbare følelser.
Og nå går det tilbake til hvite dager med
BÆM, forestilling. Uten å øve med orkesteret først, skal jeg være en hornrobot som lirer av meg småsoloer her og der, og ikke er det nok med å ha kommet gjennom begynnelsen på Don Calos, som begynner med en hel side bare horn, da begynner jo transposisjonene i samma-det-jeg-bare-transponerer-tonarter. Og sånn er det da, plutselig har jeg en lang tone helt alene. Helt alene. Og jeg håper jeg husket å fylle opp med luft for da hender det jeg blir spontant nervøs.

Det er mulig å tøye grensene. Jeg føler det er en stor del av den jobben jeg har nå.
Det beste er å spille stykker jeg har spilt før, da bare ligger de i kroppen på en ubeskrivelig måte- jeg bare vet hva som kommer. Og jeg skulle ønske jeg kunne kommet dit ved å studere partilurer og øve på nota mi, men det er nærmest umulig. Ingenting er som å gå den gamle ruta.

Så takk fine fridager, nå smeller det tilbake til hverdagen med klampen i bånn.

Köln begynner å føles hjemme, og særlig etter en liten tur i nabolaget. Det er ganske annerledes enn Berlin, mer søtt enn kult, og man finner ikke en kul piece på hvert gatehjørne lenger. Men, Köln har noe, noe som føles veldig bra, og her er et lite utsnitt av karnevalsbyen...